Nabolaget og Cabot Tower

I går gikk jeg en liten runde i nabolaget med kameraet mitt. I følge kartet skulle det ligge en stor, fin park rett bak her jeg bor, og der skulle jeg finne en severdighet kalt Cabot Tower.

Parken heter Brandon Hill, og er veldig flott og velholdt, men i likhet med resten av byen er den ekstremt bratt. Været er helt fantastisk, og mange hadde tatt turen ut i parken for å spise lunsj.

Jeg elsker pianoene som er plassert rundt i byen. På platået oppe ved Cabot Tower sto nok et piano boltet til bakken, og parkvakten oppfordret tilfeldig forbipasserende til å spille. Det kaller jeg sjarm! Presenningen er også festet på pianoet, sånn at parkvaktene (eller hvem som helst) kan beskytte instrumentet mot regn.

Og her er selve Cabot Tower; over 100 år gammel engelsk kulturarv, fortsatt like flott. Dessverre er det for tiden stengt grunnet restaurering, men bygget ser flott ut, også fra utsiden.

Stier og små veier går på kryss og tvers av Brandon Hill, og langs stiene hopper massevis av ekorn. Det er rett og slett en ganske idyllisk opplevelse å rusle rundt her, spesielt hvis du har god tid. Bleke briter som soler seg i finværet, turister med speilreflekskamera, gamle damer med bøker og brillene på nesa og familier med barnevogn.

Gatene i Bristol er som en hvilken som helt britisk by - smale og koselige med små steinhus tett i tett. Jeg elsker den britiske stilen, det ser så flott ut!

Tenk en by der universitetet ser ut som en katedral, der kontorbygningene ser ut som private hus og instrumenter er boltet til bakken i parken for allment bruk. Ingen store, stygge skyskrapere i glass og stål. Industrien må føye seg etter kultur og historie, ikke motsatt.

Billettmannen på toget setter seg ned og slår av en prat, folk tilbyr seg å hjelpe så fort du trekker frem et kart, og dama i butikken kaller deg "honey" eller "dear"... Dette kan jeg absolutt vende meg til (",)