Å være alene.

Innlegget kunne like gjerne ha hett "Ensomhet" egentlig, men det ble så negativt ladet, og det her er da ikke noe deppe-innlegg!

Man møter mange utfordringer ved å flytte til et nytt sted, en av dem er at man ikke kjenner noen. I enkelte tilfeller (for eksempel da jeg kom til Bø) løser det seg helt av seg selv, men sånn som nå ser det ut til å ta litt mer tid. For en som er vant til alltid å være blant mennesker føyer ensomheten seg pent i rekkene av ting jeg faktisk trenger, og som jeg akter å utfordre meg selv på.

Ja, jeg er viggo venneløs. Jeg har vært her i over 2 dager nå uten å ha vært sosial. Jeg har snakket så vidt med Usher fra Kina som bor på gangen min, og han virker hyggelig, men han har allerede masse venner og er en ganske opptatt fyr. Jeg har tilbragt flere timer foran skjermen på hybelen, jeg har vært i butikken og handlet alene, jeg har kikket litt rundt i byen alene, jeg har vært på Ikea og handlet en hel haug alene og jeg har vært og spist på en restaurant alene.

Den gamle meg truer med å kalle det tragisk. Den gamle meg rører ved følelser som asosial, ensom og forlatt. Men det er jo egentlig både deilig og befriende! Jeg KAN handle mat og møbler alene, jeg KAN dra ut og spise alene. Jeg har aldri klart å gå på café alene engang, og nå tar jeg like gjerne hele middagen! Jeg strutter selvstendighet (",)

Det merkes at dette kommer til å være med på å forandre meg. Jeg tror det vil gjøre meg sterkere. Selvfølgelig gleder jeg meg til å møte masse mennesker og skaffe meg en omgangskrets, å ha noen å gjøre ting sammen med, men jeg stresser ikke og dermed kan jeg også velge hvem jeg har lyst til å omgås i større grad. Jeg er ikke avhengig, og jeg klorer meg ikke fast til de første jeg treffer. Jeg mestrer ensomhet, og det føles bra.