Herr Nilsen i Bristol heter "The Old Duke"

Vi har funnet Herr Nilsen i Bristol! Hurra! I kveld har vi vært på Dixieland Jazz-konsert på The Old Duke, knappe 3 minutter fra Bristol sentrum.

For en strålende kveld! Virkelig kjempebra! Samtlige medlemmer av bandet var over 60 år, og de var kjempeflinke!

Både Katie, Jeanne og jeg var enige om at dette var et fantastisk sted, og hit må vi absolutt tilbake. Kjempegod stemning, du kan ikke hjelpe for å trampe takten, og selv en ikke-danser som meg får lyst til å lære noen trinn.

Kjære Kaja - her skulle du vært! Jeg er sikker på at du hadde fått en liten hedersplass oppe på scenen til et steppenummer hvis du ville, det hadde passet helt perfekt.

Og her er jentene - Katie til venstre og Jeanne til høyre:

The Numeric System of Uncomfortability

Bristol is big on clubbers... So, clubbing is not exactly our turf, but I think we're going to learn a lot about clubbing anyway, whether we want to or not. It's people watching-time.

The worst (and thus most interesting) phenomenon are the girls, and the unmistakable sense of "fashion". It really does not seem to matter if you're freezing, blistering or just extremely uncomfortable, as long as you look adequately trashy.

Most girls balance away on heels like these. How is that possible, you might ask, on paving stones laid out on steep hills? Well, it's not. But it doesn't matter if you can't walk properly...

So let's call the heels our first factor of uncomfortability. The next would be the length of the skirt. If you can't see the underwear (or rather, the lack of underwear), it's not uncomfortable enough.

Add to these a deep cleavage, no sleeves, an open back and preferably a naked waist, and you have the main factors of the Numeric System of Uncomfortability, scaled 1 to 10.

We've seen at least a handful of 9's and countless 8's tonight. They are everywhere! I seriously don't get why girls want to dress like this. If this was the exception, it would make more sense, but the majority of the women we meet on a Friday or Saturday night are dressed like this, like a horrific white trash competition.

Has feminism taken a long step back? This doesn't look like dignity, strength and independence to me, these girls are more objectified than anything I've ever seen. The expression 'like lambs to the slaughter' pops up in my head. Each to their own I guess...

Nabolaget og Cabot Tower

I går gikk jeg en liten runde i nabolaget med kameraet mitt. I følge kartet skulle det ligge en stor, fin park rett bak her jeg bor, og der skulle jeg finne en severdighet kalt Cabot Tower.

Parken heter Brandon Hill, og er veldig flott og velholdt, men i likhet med resten av byen er den ekstremt bratt. Været er helt fantastisk, og mange hadde tatt turen ut i parken for å spise lunsj.

Jeg elsker pianoene som er plassert rundt i byen. På platået oppe ved Cabot Tower sto nok et piano boltet til bakken, og parkvakten oppfordret tilfeldig forbipasserende til å spille. Det kaller jeg sjarm! Presenningen er også festet på pianoet, sånn at parkvaktene (eller hvem som helst) kan beskytte instrumentet mot regn.

Og her er selve Cabot Tower; over 100 år gammel engelsk kulturarv, fortsatt like flott. Dessverre er det for tiden stengt grunnet restaurering, men bygget ser flott ut, også fra utsiden.

Stier og små veier går på kryss og tvers av Brandon Hill, og langs stiene hopper massevis av ekorn. Det er rett og slett en ganske idyllisk opplevelse å rusle rundt her, spesielt hvis du har god tid. Bleke briter som soler seg i finværet, turister med speilreflekskamera, gamle damer med bøker og brillene på nesa og familier med barnevogn.

Gatene i Bristol er som en hvilken som helt britisk by - smale og koselige med små steinhus tett i tett. Jeg elsker den britiske stilen, det ser så flott ut!

Tenk en by der universitetet ser ut som en katedral, der kontorbygningene ser ut som private hus og instrumenter er boltet til bakken i parken for allment bruk. Ingen store, stygge skyskrapere i glass og stål. Industrien må føye seg etter kultur og historie, ikke motsatt.

Billettmannen på toget setter seg ned og slår av en prat, folk tilbyr seg å hjelpe så fort du trekker frem et kart, og dama i butikken kaller deg "honey" eller "dear"... Dette kan jeg absolutt vende meg til (",)

Friends.

Da har jeg klart det, mine damer og herrer; mine to første venner her i Bristol. Katie fra California og Jeanne fra Frankrike. Vi møttes på omvisningen, satte oss på en café og skravlet, og dro videre til en restaurant og spiste middag. Koselig!

I morgen skal vi på Ikea (igjen). De ville gjerne dit men visste ikke hvordan, jeg tilbød meg å hjelpe. Det er jo ikke som om jeg ikke har plenty av tid... Så dette har jeg troa på dere. Begge er ca like gamle som meg, Katie er masterstudent og Jeanne er midt i en ny bachelor etter at hun ombestemte seg midt i den forrige.

Så, til alle dere som var bekymret for mitt ve og vel her nede, dere kan nå slappe helt av. Jeg er sosial igjen (",)

Sånn bor jeg.

Her er de første bildene av hybelen min! Ryddet etter beste evne for anledningen. Merk at 23" skjerm og høyttalere kommer etter hvert (",)

Å være alene.

Innlegget kunne like gjerne ha hett "Ensomhet" egentlig, men det ble så negativt ladet, og det her er da ikke noe deppe-innlegg!

Man møter mange utfordringer ved å flytte til et nytt sted, en av dem er at man ikke kjenner noen. I enkelte tilfeller (for eksempel da jeg kom til Bø) løser det seg helt av seg selv, men sånn som nå ser det ut til å ta litt mer tid. For en som er vant til alltid å være blant mennesker føyer ensomheten seg pent i rekkene av ting jeg faktisk trenger, og som jeg akter å utfordre meg selv på.

Ja, jeg er viggo venneløs. Jeg har vært her i over 2 dager nå uten å ha vært sosial. Jeg har snakket så vidt med Usher fra Kina som bor på gangen min, og han virker hyggelig, men han har allerede masse venner og er en ganske opptatt fyr. Jeg har tilbragt flere timer foran skjermen på hybelen, jeg har vært i butikken og handlet alene, jeg har kikket litt rundt i byen alene, jeg har vært på Ikea og handlet en hel haug alene og jeg har vært og spist på en restaurant alene.

Den gamle meg truer med å kalle det tragisk. Den gamle meg rører ved følelser som asosial, ensom og forlatt. Men det er jo egentlig både deilig og befriende! Jeg KAN handle mat og møbler alene, jeg KAN dra ut og spise alene. Jeg har aldri klart å gå på café alene engang, og nå tar jeg like gjerne hele middagen! Jeg strutter selvstendighet (",)

Det merkes at dette kommer til å være med på å forandre meg. Jeg tror det vil gjøre meg sterkere. Selvfølgelig gleder jeg meg til å møte masse mennesker og skaffe meg en omgangskrets, å ha noen å gjøre ting sammen med, men jeg stresser ikke og dermed kan jeg også velge hvem jeg har lyst til å omgås i større grad. Jeg er ikke avhengig, og jeg klorer meg ikke fast til de første jeg treffer. Jeg mestrer ensomhet, og det føles bra.

How cool is that!??

Statusrapport:
Jeg er nå langt på vei ferdig innlosjert i min bittelille hybel i Bristol. Sammenliknet med tidligere comfort kan dette rett og slett bli en utfordring, men jeg er ved fatt mot. Nettet er oppe og går, klær i skuffer og skap, og senga ferdig oppredd. Dessuten:

Etter en lang dag (sto opp kl 0420 etter nesten ikke noe søvn) dro mamma, pappa og jeg ut for å ta én siste øl for kvelden på en pub i nærheten. Vi endte på et relativt enkelt men koselig sted rett oppi gata, og tok nettopp én øl før vi bestemte oss for å dra hjem (de har tatt inn på et lokalt hotell for natten). Dette skjedde for da ca 20 minutter siden. På vei ut fikk jeg - ja faktisk, og gud for en klisjé! - plassert en brettet papirlapp i hånda av en av de mannlige servitørene. Der står det et telefonnummer, og teksten "Andrea - You are soo beautiful".

Første kvelden, også sammen med mor og far! How cool is that!??